Harry Houdini

Harry Houdini ble født Ehrich Weiss i Budapest 24. mars 1874. Selv fortalte han at han var født i Appleton i Wisconsin. Familien flyttet til Amerika i 1878, og han vokste opp i Wisconsin og New York. Som ung var han fascinert av Robert-Houdin — han tok scenenavnet sitt som en hyllest. Ironisk nok endte han opp med å skrive «The Unmasking of Robert-Houdin», der han hevdet mesteren ikke var fullt så original som historien ga ham æren for.

Houdinis spesialitet var flukt: fra håndjern, lenker, spikerkasser, begravd levende og — det mest berømte — «The Chinese Water Torture Cell». Han ble hengt opp-ned, senket ned i en glasstank fylt med vann og låst inne. Tanken ble vist frem til publikum uten dekke. Han rømte på under tre minutter, gang på gang.

I mars 1912 kom Harry Houdini til Kristiania. Tidens Tegn omtalte ankomsten 22. mars som en sensasjon, og to dager senere skrev Aftenposten at han lot seg låse inn i politihusets egne celler. Det var den klassiske Houdini-metoden: la politiet bruke sine beste låser, og la avisene fortelle resten.

Ifølge avisene brukte han også oppholdet til å advare det norske publikummet mot svindlere som utnytter folks sorg, tidlig i kampen mot spiritistene som skulle bli hans store sak.

Utklippene fra 1912 finnes i arkivet vårt, med lenke til de originale avisene hos Nasjonalbiblioteket.

I 1913 var Houdini i København, midt i en turné i Skandinavia. Den 17. juli kom beskjeden: moren, Cecília, var død av hjerneslag. Houdini besvimte, og resten av turneen ble avlyst.

Begravelsen ble utsatt, i strid med jødisk tradisjon, slik at han kunne se henne en siste gang. I kisten la han et par ulltøfler hun hadde bedt ham ta med fra Europa. Etterpå brukte han brevpapir med svart kant, bandt inn morens brev i en bok og leste dem sent om kvelden.

Moren hadde alltid vært publikummet han ville imponere. I dagboken fra 1907 skrev han etter et brohopp: «Ma saw me jump!» Houdini hadde sett svindlere før 1913, men fra da av ble sorgen en drivkraft i kampen mot dem. Da han selv ble gravlagt, lå hodet hans på en bunke brev fra henne.

Etter morens død i 1913 ble Houdini besatt av spørsmålet om det var mulig å kommunisere med de døde. Han oppsøkte medier over hele verden og fant gang på gang at de var bedragere. Han vitnet i den amerikanske Kongressen mot spiritistisk lovgivning og tilbød prispenger til enhver som kunne bevise ekte overnaturlige evner.

Paradoksalt nok avtalte han og kona Bess en hemmelig kode de ville bruke etter døden. Bess arrangerte séanser på dødsdagen hans i ti år. I 1936 blåste hun ut lyset og sa: «Ti år er lenge nok å vente på en mann.»

I 1922 inviterte Sir Arthur Conan Doyle Houdini til en séance med sin kone, Lady Doyle, som skrev «automatisk». Frem kom en lang og kjærlig melding fra Houdinis døde mor, på perfekt engelsk. Moren kunne verken lese, skrive eller snakke engelsk; hjemmespråket var jiddisk. Houdini tok ikke ordet den dagen, men vennskapet med Doyle døde sakte og tok slutt i 1924.

Mediet «Margery» (Mina Crandon) i Boston var favoritt til en pris på 2500 dollar fra Scientific American. Houdini avslørte at hun brukte foten til å ringe med en klokke, og senere undersøkelser pekte på at «ektoplasmaen» var slakteriavfall.

Den 26. februar 1926 vitnet Houdini for en komité i den amerikanske Kongressen om et forslag som skulle forby spådom mot betaling i Washington D.C. Komiteen stemte 5–3 for, men Senatet tok aldri opp saken.

Kodeordet han og Bess avtalte var «Rosabelle», fulgt av ni ord som til sammen staver «Believe». Den 31. oktober 1936 holdt Bess den tiende og siste séansen på taket av Knickerbocker Hotel i Hollywood, med radiosending og rundt 300 gjester. Ingenting skjedde.

31. oktober 1926 — Halloween — døde Harry Houdini av peritonitt etter en sprukket blindtarm. Det begynte med at en student slo ham i magen uten forvarsel i Montreal for å «teste» myten om at Houdini tålte alle slag. Houdini fullførte showene sine de neste dagene med stadig sterkere smerter. Da legene opererte, var det for sent. Han ble 52 år.